Tenke mær og mær på filmen me såg på kino i går. Det e visse "tegn" ein bør følga, og de stemme somregel. Det e enten eller. Kun ett svar. Med eingong eg tenke øve detta, så forstår eg at det ikkje stemme for meg. I min verden e alt så innvikla.
Av og te finnes det svart på kvitt, nøytrale sider og mindre fargelause utsagn. Barra for å jer ein ting klart; me elske dramatikk, men e livredde for ordet "innvikla". Hvertfall som eg ser det.
Nå tenke eg tebars på ein sangtekst eg skreiv i høst. Der eg skreiv, i korte trekk, om koss ting går opp og ner alltid, og koss me bestandig blir hjemsøkt av å tenka tebars og lengta itte når ting va bedre eller KOFFERKOFFERKOFFER ting ein gong va så vonde. Me gir oss aldri! ALDRI kan me la noge gå! Alltid står me der som nogen spørsmålstegn! Intrige itte intrige; det forsvinne aldri heilt. Sånn barra for å komma med noge heilt utenom saken, på ein måte, så har eg nettopp spelt inn den sangen, å hvis du e interessert i å hørra, så kan du ta kontakt.
When Truth Starts to Sing
Resting my mind at the good times
Whatever it will cause
Where is the place that I'm seeking
When did I realize I was lost
Counting sheeps after bedtime
Hours passes by
Asking questions, get no answers
Moments of pain, a bunch full of lies
Keeps struggling through
The same old news
I'm weak, bearly living
No, I won't refuse
Still breathing, thinking
Giving it a chance
I'm hoping, and wishing
But there's no jive in my dance
I still keep guessing what you're up to
While getting insane each time I try
Have to find the path that you are walking
Just hand me a trace which I can buy
It's a confession that you're making
Everytime I'm going blind
There's no bound that I'm chasing
'Cause there's no bound to stay behind
Det finnes så utrulig mången mennesker. Det e faktisk 6896056508 mennesker på kloden akkurat NÅ, og allerede siden eg skreiv "mennesker på kloden akkurat NÅ" har talet stege. Uansett, poenget mitt e jaffal at dei få menneskene, av alle dei billipillimilliwhateveronervis, eg faktisk kjenne får meg te å føla meg kjempe-heldige og verdsatt. Eg må få takka vennene mine for at dokke ROCKE SÅ SYKT HARDT!
På bildene: Reidun K. Dahl, Elise B. Bjørnsen, Susanne Hemnes, Sven O. Høvring, Marit Midtbø, Oskar N. Troe og meg.
Dessa bildene greiene e heilt klikka, så eg får ikkje te å legga ut flærre. Eg sko egentlig legga ut et av Stine Naley og Martin Vikøren som òg e to viktige personar i livet mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar